Treningsmania...

Er for tiden inne i en periode hvor jeg har blitt fullstendig besatt av trening. Det er et mas fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Noen ganger forfølger det meg til og med inn i drømmene mine også!

Da jeg meldte meg inn på treningssenteret her for snart 2 år siden, var målet å trene minst 2 ganger i uka. I begynnelsen var jeg fornøyd med dette, da jeg så det som en stor fare for at jeg kom til å ende opp som støttemedlem etter max 2 mndr. Men det gikk ikke lange stunden før dette økte til at jeg skulle trene minst 3 ganger i uken. Slik holdt det seg lenge; jeg måtte trene 3 ganger, men klarte jeg 4 var det bare veldig bra. Som jeg har nevnt tidligere, økte vekten min noe etter jul, og jeg tror det var da alt sakte men sikkert begynte å skjære seg.
Etterhvert var d ikke lenger greit med "bare" 3 ganger i uken, det var ikke bra nok før det var minst 4. Klarte jeg bare 3, vel, da ble jeg nødt til å kompansere med å ta 5 neste uke. Kompansere, kompansere, kompansere.
Da eksamensperioden begynte i vår, så jeg plutselig muligheten i at jeg kunne trene både morgen og kveld. Herfra gikk det raskt til dit hvor jeg står nå, med et inntenst krav fra meg selv, til meg selv, om å trene 2 ganger daglig. Noe mindre, og jeg har feilet den dagen. Jeg kan, under sterkt preg av angst, ta meg fri i helgen. Det vil si trene 1 gang lørdag, og fri hele søndag. Men da gjennstår det fremdeles 11 treningsøkter i uka!!

Når jeg skriver det slik så både ser jeg og skjønner jeg at jeg har helt urealistiske krav til meg selv. Hvertfall om jeg skal ha noe liv utenom trening. For ikke å snakke om når jeg begynner sommerjobb og skolestart igjen til høsten! Men likevel vet jeg at om jeg ikke gjør det, blir jeg forfulgt av angsten. Det er som om jeg trener for å "løpe" fra angsten. Men hvor lenge kan jeg fortsette å løpe? Fortsetter det i dette tempoet, er det grenser for hvor lenge kroppen min orker å løpe! Og hva skjer når jeg ikke orker å løpe lenger, og angsten tar meg igjen??

17.Mai og bunad - hipp, hipp...

Er det noe jeg gruer meg til hvert år, er det det å ta på seg bunaden! I og med at den er noe jeg bruker kun den ene dagen i året, så føler jeg av en eller annen grunn at den gir meg en ganske god og objektiv pekepinn på hvordan det står til med vekta. Og det er ikke til å legge skjul på at bunaden min ikke har vært av de mest romslige slaget over magen de siste årene, da jeg foreløpig ikke har klart tanken på å legge den ut. Det er noe som fremdeles ville vært som et nederlag. Om det er meg eller spiseforstyrrelsen som ville følt det som et nederlag er jeg ikke helt sikker på, men det er nok en stor fare for at det er spiseforstyrrelsen som har trumfa den ideèn igjennom en gang i tiden, og som har gnagd seg litt fast.

Etter jul gikk jeg plutselig opp et par kilo, noe som heller ikke har vært helt lett å godta, derfor var jeg mildt sagt ikke i humør da jeg skulle dra frem bunaden i år! Jeg var helt overbevist om at i år var ÅRET, året der jeg måtte gi tapt i drakampen om å få den sammen over magen og innse at jeg bare måtte krype til korset. Jeg hadde til og med en backup-kjole klar, og var forberedt på det meste… Men vettu, jeg kan ikke huske sist jeg glei så lett inn i bunaden min! Trengte verken å bruke makt eller drakamp!! Dette ble selvsagt godt mottatt av humøret mitt, som steg betraktelig. Det var ikke det at den andre kjolen ikke var bra nok, men jeg var så sikker på at det aldri kom til å gå bra at jeg begynte å lete etter strammere hemper lenger inni bunaden, og en liten stund mistenkte jeg mamma for å ha lurt inn noen ekstra cm rundt midjen i all hemmelighet. Men bunaden har hengt i skapet hjemme hos meg i over ett år nå, så det kunne det umulig være.

Konklusjonen av denne historien er at tallet på vekta ikke har noe å bety!! *prente inn i hodet* Jeg har jo f.eks trent veldig mye i det siste, og muskler veier som kjent mer enn fett. Så jeg satser på at det er musklene som begynner å komme :P Og vil heller ha en veltrent og sunn kropp, enn en syk og slapp kropp!! Så DET!!

( random bunad )