Treningsmania...

Er for tiden inne i en periode hvor jeg har blitt fullstendig besatt av trening. Det er et mas fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Noen ganger forfølger det meg til og med inn i drømmene mine også!

Da jeg meldte meg inn på treningssenteret her for snart 2 år siden, var målet å trene minst 2 ganger i uka. I begynnelsen var jeg fornøyd med dette, da jeg så det som en stor fare for at jeg kom til å ende opp som støttemedlem etter max 2 mndr. Men det gikk ikke lange stunden før dette økte til at jeg skulle trene minst 3 ganger i uken. Slik holdt det seg lenge; jeg måtte trene 3 ganger, men klarte jeg 4 var det bare veldig bra. Som jeg har nevnt tidligere, økte vekten min noe etter jul, og jeg tror det var da alt sakte men sikkert begynte å skjære seg.
Etterhvert var d ikke lenger greit med "bare" 3 ganger i uken, det var ikke bra nok før det var minst 4. Klarte jeg bare 3, vel, da ble jeg nødt til å kompansere med å ta 5 neste uke. Kompansere, kompansere, kompansere.
Da eksamensperioden begynte i vår, så jeg plutselig muligheten i at jeg kunne trene både morgen og kveld. Herfra gikk det raskt til dit hvor jeg står nå, med et inntenst krav fra meg selv, til meg selv, om å trene 2 ganger daglig. Noe mindre, og jeg har feilet den dagen. Jeg kan, under sterkt preg av angst, ta meg fri i helgen. Det vil si trene 1 gang lørdag, og fri hele søndag. Men da gjennstår det fremdeles 11 treningsøkter i uka!!

Når jeg skriver det slik så både ser jeg og skjønner jeg at jeg har helt urealistiske krav til meg selv. Hvertfall om jeg skal ha noe liv utenom trening. For ikke å snakke om når jeg begynner sommerjobb og skolestart igjen til høsten! Men likevel vet jeg at om jeg ikke gjør det, blir jeg forfulgt av angsten. Det er som om jeg trener for å "løpe" fra angsten. Men hvor lenge kan jeg fortsette å løpe? Fortsetter det i dette tempoet, er det grenser for hvor lenge kroppen min orker å løpe! Og hva skjer når jeg ikke orker å løpe lenger, og angsten tar meg igjen??

17.Mai og bunad - hipp, hipp...

Er det noe jeg gruer meg til hvert år, er det det å ta på seg bunaden! I og med at den er noe jeg bruker kun den ene dagen i året, så føler jeg av en eller annen grunn at den gir meg en ganske god og objektiv pekepinn på hvordan det står til med vekta. Og det er ikke til å legge skjul på at bunaden min ikke har vært av de mest romslige slaget over magen de siste årene, da jeg foreløpig ikke har klart tanken på å legge den ut. Det er noe som fremdeles ville vært som et nederlag. Om det er meg eller spiseforstyrrelsen som ville følt det som et nederlag er jeg ikke helt sikker på, men det er nok en stor fare for at det er spiseforstyrrelsen som har trumfa den ideèn igjennom en gang i tiden, og som har gnagd seg litt fast.

Etter jul gikk jeg plutselig opp et par kilo, noe som heller ikke har vært helt lett å godta, derfor var jeg mildt sagt ikke i humør da jeg skulle dra frem bunaden i år! Jeg var helt overbevist om at i år var ÅRET, året der jeg måtte gi tapt i drakampen om å få den sammen over magen og innse at jeg bare måtte krype til korset. Jeg hadde til og med en backup-kjole klar, og var forberedt på det meste… Men vettu, jeg kan ikke huske sist jeg glei så lett inn i bunaden min! Trengte verken å bruke makt eller drakamp!! Dette ble selvsagt godt mottatt av humøret mitt, som steg betraktelig. Det var ikke det at den andre kjolen ikke var bra nok, men jeg var så sikker på at det aldri kom til å gå bra at jeg begynte å lete etter strammere hemper lenger inni bunaden, og en liten stund mistenkte jeg mamma for å ha lurt inn noen ekstra cm rundt midjen i all hemmelighet. Men bunaden har hengt i skapet hjemme hos meg i over ett år nå, så det kunne det umulig være.

Konklusjonen av denne historien er at tallet på vekta ikke har noe å bety!! *prente inn i hodet* Jeg har jo f.eks trent veldig mye i det siste, og muskler veier som kjent mer enn fett. Så jeg satser på at det er musklene som begynner å komme :P Og vil heller ha en veltrent og sunn kropp, enn en syk og slapp kropp!! Så DET!!

( random bunad )

Noen dager er det tilsynelatende umulig å stå opp. Radiovekkerklokka slår seg på til "avtalt" tid kl.07, mobilvekkerklokka ringer både 5 og 6 ganger og alt burde være tilrettelagt for å starte dagen på et noenlunne normalt tidspunkt på en tirsdag. Men nei. Klokka er over 13.30, og her ligger jeg enda. Med skallebank, som nok er resultatet av at jeg har tilbrakt litt for mye tid i senga den siste tiden, og en gnagende klump av dårlig samvittighet og nedstemthet i magen.

Ikke lenge til eksamen nå, og presset begynner å kjennes. I tillegg merker jeg meg at det begynner å nærme seg 2 uker siden jeg sist fikk trent. Så hvorfor ligger jeg her?

Nei, nå skal jeg ta fatt på dagen! Om den ikke har startet så bra, kan jeg jo hvertfall gjøre en innsats for å prøve å forbedre den. Tror jeg skal lage meg en skikkelig god frokost med varme rundstykker og egg, sende noen meldinger for å prøve og få meg en treningskompanjong til kvelden og kanskje prøve å dra fram noe pensum også...





Ønsker dere alle en fin dag!

Weekend is comming up...

Så var det torsdag kveld, og jeg begynner å tenke på helgen. Har en mørk sky hengende like over hodet mitt for tiden, og da virker åpne helger bare helt uendelig lange. I morgen er jeg i praksis frem til kl.14.00, og da begynner nettopp en slik helg. Denne helgen er av det veldig åpne slaget, der jeg virkelig ikke har en eneste plan sammen med noen. Når man har en mørk sky hengende over hodet, er det ikke alltid like greit å være for mye alene. Alenetid = hjernekvernetid. Jeg har riktignok en del skolearbeid, som sikkert kunne vært nok til å fylle opp hele helgen fra morgen til kveld. Skal prøve å få gjort en del av det også, men jeg trenger noe å se fram til. En plan som ligger litt nærmere enn den neste, som er praksis igjen på mandag.

Prøver å planlegge noen holdepunkter for helgen. Skal prøve å få trent noe etter jobb i morgen. Så får jeg kanskje ta en middagshvil, for å få tiden til å gå. Resten av kvelden... Nei, gudene vet. Bare ingen av de andre jeg bor med skal ha masse besøk i stua, så kan jeg i det minste se på TV og slipper å bure meg inne på rommet mitt hele kvelden. Fredager er jo ganske greie TV-kvelder. Problemet er bare det at jeg blir fort litt rastløs om jeg sitter og ser på TV alene, og samtidig har litt for mye kaos svivende i topplokket samtidig.

Det aner meg at natt til lørdag blir den tiden som blir satt av til lekser. Jeg aner ikke hvorfor, men av en eller annen grunn er det kun sent på kvelden og nettene at konsentrasjonen har tid til å avlegge meg en liten visitt. Kanskje er det fordi jeg føler mer ro når dagen endelig er over, kanskje er det fordi kjøleskapsdøren ikke roper om natten, kanskje er det et forsøk på å utsette overgangen til en ny og endeløs dag? Jeg vet ikke. Men jeg må jo bare utnytte de begrensede besøkstidene for alt de er verdt.

På lørdag har jeg lyst til å sove lenge, for det er det lenge siden jeg har gjort nå. Kjenner at kroppen min har blitt litt underernært på søvn i det siste, så kanskje et lite påfyll vil gjøre underverker. Bare ikke kroppen min har stilt seg inn på automatisk vekkerklokke til kl.06.00, som er tidspunktet jeg har stått opp de siste ukene. Men med en sen natt med effektiv skolearbeiding, burde jeg vel klare og sove litt "frampå". Og *vips* så blir lørdagen litt kortere også!

Det er litt kjedelig her i byen nå, siden nesten alle vennene mine er på utveksling rundt om i verden. Men nå er det under en uke til noen av dem kommer hjem igjen. Jeg gleder meg!! Men siden jeg nå er så godt som venneløs, er det utrolig vanskelig å få med seg noen for å finne på noe gøy. Kjenner jeg trenger å komme meg ut av dette rommet og denne leiligheten, før jeg blir helt flatklemt mellom vegger og tak her! Er et par stykker igjen her da, og jeg tror jeg skal gjøre et tappert forsøk på å prøve å få med meg en av dem på noe på lørdagskvelden. Har egentlig litt lyst på en tur på byen jeg :)

Jaja, helgen ser fremdeles like åpen ut. Men ingen grunn til å sitte her å snyte megselv for søvn for det om, planene pleier ikke akkurat å strømme inn på denne tiden av døgnet likevel. Jeg skal ihvertfall prøve å gjøre det beste ut av denne faretruende helgen, og x'er fingrene for at jeg kommer meg helskinnet gjennom den uten å få hele den mørke skyen min tredd nedover hodet.

En slags introduksjon

Ja, da har jeg "endelig" opprettet min egen blogg, etter å ha smuglest rundtforbi en stund... Egentlig en stund siden jeg opprettet bloggen min også, men har hatt litt startproblemer. Hvordan begynner man egentlig en blogg?

Jeg er fremdeles litt usikker på hva jeg kommer til å skrive mest om her, og hvor ofte jeg kommer til å klare og skrive. Det kommer nok til å handle mest om min hverdag og hvordan det er å være meg. Jeg har slitt en del psykisk opp igjennom årene, men tørr påstå at jeg er på god vei oppover. Det som fremdeles henger igjen er mitt problematiske forhold til mat, kropp og følelser, samt depresjoner.

Siden jeg enda ikke helt vet hvordan denne bloggen kommer til å utarte seg, velger jeg foreløpig å ikke vise navnet mitt i bloggen.

Var det noe mer da?
Nei?